LIVET

Her er jeg! Jeg henviser til bildet av meg selv til venstre. Usminket, hoven på det høyre øyet, poser under begge øynene. Preget av lite søvn og er psykisk utslitt – alt kan man ikke se, alt er ikke svart hvitt – livet er så mye mer. I disse dager er det dessverre en del, både unge og eldre, som syntes livet generelt er vanskelig å deale med. Det syntes jeg også! Og når det er slik så syntes jeg det er vanskelig å dele av meg selv til hele verden. Derfor har jeg ikke skrevet noe på bloggen min på en stund. Til tross for at jeg egentlig “elsker” å skrive, dele og leve, og at jeg ofte føler teoretisk sett at jeg er “verdens heldigste” menneske som lever det livet jeg gjør, dvs. bor i verdens rikeste land, har trygge omgivelser osv., så er hjertet mitt og tankene mine, min verste fiende. Den klarer å psyke meg ned til en liten svart klump som ødelegger det fine livet mitt. Det ER irriterende og vondt. Det er smertefullt og noen ganger føles det ut som jeg aldri kommer til å få det 100% bra, for jeg har heller aldri hatt det 100% bra. Jeg syntes det var forferdelig å være tenåring, jeg syntes det var forferdelig å skulle bli voksen selv om jeg kanskje hadde litt hastverk med å bli det og jeg syntes det er vanskelig å skulle akseptere livet slik det er nå. For jeg lengter alltid etter noe annet, jeg blir aldri fornøyd med noe som helst. Om jeg så hadde fått A på alle eksamenene mine så hadde jeg ikke vært fornøyd. For perfekt for meg er nesten bra nok. Har du det noen ganger følt eller hatt det slik? Er det noen mennesker som noen ganger har det 100% bra?! Det må være så godt å bare kunne være fornøyd, enten med livet eller med arbeidet man har gjort. Noen ganger så føler jeg at slikt press jeg legger på meg selv er en positiv ting, for det får meg jo til å jobbe mot et nytt mål, lære nye ting, og være sulten på livet. Men noen ganger er det forferdelig vondt å føle at livet bare er tungt, mørkt og uendelig langt. Hva tenker du?

Jeg mener kanskje at slike ting som dette ofte handler om mangel på kunnskap og forståelse for hva livet innebærer. Det handler også om forskjellige nivåer av psyke hos hvert enkelt menneske og hendelser i sitt eget liv som så absolutt gir innvirkning på livet man har og kanskje hvilken livskvalitet man har. Noen ganger så tenker jeg at livet for det meste handler om å velge. Det å velge om man vil være en del av det vonde eller ikke. F.eks hvis man våkner en dag og har en dårlig dag så kan man velge å tenke om den dagen skal fortsette å være dårlig, eller man kan velge at dagen skal bli en fin dag. Et slikt valg er ikke alltid lett å styre. Følelsene kan ta overhånd og styre veldig mye for et menneske. Så det å styre unna de vonde følelsene er nok lettere å si enn å praktisere. Kanskje presset man legger på seg selv til å få det bra, ikke er bra likevel? Kanskje man skal av og til ta hensyn til psyken og kjenne på de vonde følelsene iblant, bli kjent med dem og bli bedre kjent med den negative siden ved seg selv?! Jeg tror også det er sunt til en hvis grad, så lenge man ikke graver seg ned i dem.

Selv vet jeg at adopsjonen min har større innvirkning på livet mitt enn jeg selv liker å innrømme, at psyken min har noen mangler i forhold til “normalen”, og at jeg setter enormt store krav til meg selv. Hva er normalen på en psyke da? Vi alle er ufullkomne mennesker som feiler hele tiden selv om vi står fritt til å ta egne valg. For å få en bedre livskvalitet er det nok også lurt å ikke henge seg opp i små ting hos seg selv eller hos andre, men heller se litt mellom fingrene. Men hva hvis det blir for mye av det? Hva hvis det blir for mye av den “indre smerten” eller at de rundt deg gjør ting om igjen, og om igjen, og om igjen, så det får en selv kanskje til å føle seg som et “dårlig” menneske. Er det ikke da lov til å ta tak? Skal man da bare se gjennom fingrene, holde seg taus og tilgi? Er det det som varer lengst? Ikke vet jeg hva som er rett, men jeg tillater meg selv å si at det er mer voksent å ta tak i problemet. Enten ved seg selv eller ved et vennskap som er vanskelig. Jeg sier ikke at “problemet” går over, men da kan man jobbe med seg selv, eller sammen, til å bli bedre. Taushet er også et slags “våpen” i noen tilfeller. For det å ikke vite, ikke snakke om eller ta tak i problemet, kan føre til større skade.

Hvorfor er vi mennesker slik? Hvorfor føler vi mennesker slik vi gjør til tross for at man har alle forutsettinger for at alt skal gå bra? Hvorfor klarer hjerte å ødelegge et menneske så mye når folk flest bare vil ha det fint? Det er så utrolig slitsomt å bare ha det slik, jage etter noe nytt hele tiden og ikke være tilfreds. Ikke bare få lov til å leve?! Selv om kanskje store deler av livet handler om valg, så er det vanskelig å vite hva som er rett. Vite om man skal ta hensyn til de vonde følelsene eller ikke. Hvorfor er vi mennesker slik? En dag vil vi få det bra, en dag vil verden få det bra, og vi vil alle ha det bra – det vet jeg av religiøs overbevisning. Men selv om jeg personlig tror på dette, hvorfor kan jeg ikke da være fornøyd?

 

1 Comment

  1. Du er tøff Emma, som deler og gir av deg selv! Dette er tanker som mange kjenner seg igjen i trur jeg…. vi er selv ansvarlige for oss selv og eget liv, men det betyr ikke at vi ikke kan få help av andre på veien. Og å sette grenser er viktig, si ifra når ting ikke er greit. Det er til beskyttelse for oss. Glad i deg akkurat sånn som du er! Og glad for å bli enda bedre kjent med deg! God klem!!

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

sixteen − 2 =