URO

 

Har du noen gang vært redd for å miste noen? Alle har vel det. Det er jeg, nesten hele livet har jeg vært det. Jeg har ikke forstått det før etter jeg ble gift at jeg var så fryktelig redd for å miste de som er rundt meg. For til tross for at jeg har hatt en trygg oppvekst, så har nok mitt første leveår, hvor min biologiske mor forlot meg, hatt mer å si enn jeg skulle trodd. Jeg har alltid hatt en indre uro over å skulle bli alene. At det kanskje var derfor det var vanskelig å stifte vennskap, binde seg til noen eller stole på noen. Jeg har aldri vært redd for å miste (adoptiv-) foreldrene mine selvom min biologiske mor forlot meg, men jeg har ikke klart å ta noen vennskap så seriøst. Jeg har derimot levd litt på overflaten og levd litt i nuet. Rett og slett vært overflatisk. Mest sannsynlig for å beskytte meg selv litt – trodde jeg i hvert fall – for å slippe å kjenne på de vonde følelsene som å være mislykket, ikke bli likt eller det å ikke være bra nok for noen. Ungdomsårene mine var vanskelige og turbulente. Ikke fordi det var ustabilt hjemme, tvert imot. Det var trygt hjemme – alltid! Men de årene var så fulle av hormoner og kaos at det bare var slitsomt å være ungdom for meg og mest sannsynlig for de rundt meg også.

Etter at jeg ble mer voksen og gift ble dette tydeligere for meg, og ikke minst vanskeligere for meg å stifte vennskap eller stole på noen. Jeg klarte ikke å ta noen innpå meg. Det er jo litt rart at jeg da er gift. For det første så tror jeg ikke på den “store kjærligheten”, men heller på jakt etter noe trygt. Kanskje fordi jeg alltid har fryktet å bli forlatt – igjen?! Kanskje en slik følelse lå i min underbevissthet. Og det er kanskje derfor jeg har valgt det livet og ekteskapet jeg har valgt? Det var liksom så greit å gifte seg med den fyren jeg giftet meg med. Livet var liksom så “enkelt” for han. Han ventet bare tålmodig på at jeg ville prate om ting, og når jeg først pratet, så pratet jeg vel ihjel ting også. UANSETT: så og si hver dag etter jeg gikk inn i et trygt ekteskap, så må typen min likevel bekrefte at han kommer hjem igjen. Jeg klarer aldri å stole på at han bare skal på jobb og så hjem til meg igjen. Hver dag snart i seks år så har han måttet bekrefte at han faktisk kommer hjem igjen til meg. Det høres ut som om jeg er ekstremt desperat og hysterisk. Jeg er verken desperat eller hysterisk av natur. Jeg pleier ikke å bekymre meg unødig før jeg kanskje “må” bekymre meg for noe. Men likevel tenker jeg alltid at jeg må forberede meg på den dagen jeg får vite at han ikke kommer hjem, enten ved at han har vært utfor en tragisk ulykke, eller at han bare dro. Sistnevnte er den jeg frykter mest. Ulykker kan skje og dem kan man ikke forebygge fullstendig; enda så pent man oppfører seg, så er det ikke sikkert motparten gjør det. Alt kan skje! Og det er en ting jeg har i bakhodet hele tiden – alt kan skje! Da kan han også i teorien dra fra meg, tenker jeg. Sikkert en usunn teori.

Denne tankegangen jeg kommer opp med nå er ikke noe jeg tror er en helt ny tanke, heller tvert imot, dessverre. De fleste mennesker på denne kloden har nok vært innom en slik tanke om å skulle bli forlatt, og fryktet den. En tanke om å “plutselig” være helt alene er helt forferdelig skremmende syntes jeg. Noen ganger kan jeg nesten ligge i fosterstilling i sengen min livredd for tanken “nå drar han”, men han gjør det aldri. Typen min kommer heller og holder rundt meg mens tårene renner, kroppen skjelver – ja, angsten herjer som verst og forteller at han aldri, aldri drar fra meg eller barna. Hvorfor klarer jeg ikke å stole på det når han er villig til å gjøre slike ting? Når han villig bruker tid på å berolige meg når jeg får panikk? Han har vært ved min side snart i seks år, vi har to barn sammen og har en ekteskap som tåler det meste. Klisjé å si det, men..!

Min frykt om å skulle bli helt alene handler ikke bare om ekteskap. Den frykten handler om venner og en frykt for hva livet vil bringe. Den frykten er kanskje bygd på adopsjon og et resultat på at jeg ble forlatt som spedbarn. Venner kommer og går, har jeg alltid tenkt. Er det egentlig slik? Nei! De senere årene har jeg vært selektiv på hvem jeg tar inn i livet mitt og hva jeg bruker tid på.

Jeg velger å bruke tid på de menneskene som jeg føler jeg kan gi noe og som gir noe til livet mitt. Jeg er fan av kvalitetstid med enkeltmennesker. Jeg velger å brukte tid på typen min som i “kjærestetid” hvor vi bruker tid bare oss to, enten når barna er lagt, eller ved hjelp av barnevakt. Jeg har valgt å sette av egne dager som er “familiedager” – det vil si at dager hvor det bare er oss fire, hvor vi setter barna først. Jeg velger å bruke dager hvor det er tid for “mor og store/lillesøster”, der jeg er med bare én av døtrene mine. Jeg velger å ha dager hvor jeg har “alenetid”, der jeg bare er meg og gjør mine ting. Og jeg velger å ha dager hvor jeg bruker tid på venninnene mine uten typen og uten barn. Egoistisk? Kanskje litt, men for min del gir det meg et bedre liv. Frykten er der, men ikke så ille som den var. Panikken kommer, men ikke så hyppig som før. Ja, jeg spør dessverre hverdag om typen min kommer hjem. Kanskje bare fordi det har blitt en dårlig vane?

Hvorfor er ikke uroen så ille som før? Dette har skjedd fordi jeg bruker tid på de menneskene jeg er redd for å miste. Å bruke tid på dem gjør meg og dem mer trygg på forholdet vi har, enten som venner, eller som ektefeller, eller med barna mine. Hvorfor? Å dyrke trygghet i forholdene er viktig for at frykten ikke skal være der. Å kommunisere, prate om “alt” problemfritt, lytte, reflektere og respektere, det er kanskje nøkkelen til et godt forhold til folk?

2 Comments

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

18 − 9 =