Mother

image1

Kjære leser.

Før du setter deg ned og stiller alle spørsmålene som finnes rundt dette temaet, ADOPSJON, vær så snill og prøv å sett deg i mine sko. Prøv å forestill deg hvordan det er å vokse opp med en familie som følger deg på din vei til du er ute av det trygge rede og litt til. En mor, en far, og søsken som du har hatt en kjærlig oppvekst med. De elsker deg. Og du har alltid visst det. Du elsker dem. Og de har alltid visst det. Men en dag kommer faktumet på bordet, foreldrene dine har aldri lagt skjul på at du er adoptert. Du har alltid visst det, men likevel går det stadig opp for deg.

Du er ikke en kopi av mamma og pappa slik utseende sett. Den kvinnen og mannen som har gitt deg trygge rammer og lært deg livet å leve, er ikke den kvinnen og mannen som ga deg livet, men de er fortsatt mamma og pappa. Alle rundt deg kommenterer det, spør om det og poengterer det. De sier som oftest: «de er ikke foreldrene dine sånn egentlig da». Da må jeg dessverre få lov å rette på deg. Det er nettopp det de er. De er foreldrene mine. Fordi de har lært meg livet å leve selv om de ikke ga meg livet. For hvor mye har det å si om foreldrene dine er biologiske eller ikke? Jeg vil påstå at det ikke har så mye å si teoretisk sett. Jeg har fått den oppveksten et hvert barn fortjener å få. En oppvekst med trygge rammer, mye kjærlighet og en bekreftelse på at jeg er noe.

Men allikevel så hadde dette med biologisk familie eller ikke, mye å si for meg. Jeg har aldri tvilt på hvem som er mine foreldre og om de er glad i meg. Det vet jeg, men jeg har ofte kjent på tvilen ved: hvorfor? Hvorfor kunne ikke den kvinnen og mannen som ga meg livet også lære meg det? Var jeg ikke god nok for dem? Og leve med de spørsmålene uten å få svar på dem ga meg en uro. Jeg hadde en urolig ungdomstid. Jeg var mye fortvila, mye forvirra, mye var veldig svart, veldig lenge. Nå er uroen borte! Hvordan? Noen vil vel kanskje si det er fordi jeg snart har bikka 25 år og forstår hvordan livet fungerer. Da kan jeg fortelle deg at det ikke er den uroen jeg prøver å beskrive. For den uroen er der fortsatt, men den uroen som lurer på hvor jeg hører hjemme er borte. Jeg har funnet min biologiske mor og søsken. «Hvordan fant du dem», tenker du? Det er en annen historie som ikke skal ta plass her, men kort fortalt: Sammen med pappa for ca. 3 år siden fant vi min biologiske mor gjennom sosiale medier. Jeg møtte henne sammen med mine foreldre i London. Hun bor og jobber der. Det var et fint møte med henne (for mer om dette kan du eventuelt spørre meg om en tidligere artikkel jeg har skrevet for adopsjons forum).

Dessverre ble frykten litt stor etter dette besøket. Det ble rett og slett for mye følelser for meg. Jeg takler dårlig mye følelser. Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal takle dem eller organisere dem. Og da har jeg dessverre den «evnen» til å bare backe ut en periode til følelsesregisteret mitt har stabilisert seg.

Nå, 3 år senere bestemte jeg meg sammen med foreldrene for å invitere henne til Norge. «Endelig» sier egentlig jeg. Det føles godt å ha hatt henne her. Det er fint å vise henne hvor jeg har vokst opp. Det føles riktig å vise henne livet mitt. For nå skal hun også få lov å ta del i det framover. Selv om det er spesielt, er det ikke rart, men naturlig. Noen ganger så føles det ut som om hun alltid har vært der på mange måter. Det er en brikke som er på plass. Og det er veldig fint. Jeg merker at hun er glad i meg. Hun bryr seg om meg. Hun liker meg. Og hun passer på meg! Slik mammaer gjør.

Hun har alltid valgt det beste for meg. Jeg har fått hele historien jeg lenge har lurt på. Jeg har fått vite hvorfor jeg ble adoptert bort. Det var ikke fordi jeg ikke var god nok for henne. Det var fordi det var en nødvendighet. Du tenker kanskje: hun kunne tatt abort. Kunne hun det? Er det rett å ta livet til et menneske som ikke har fått sjansen til å leve en gang? Så tenker du kanskje: men hvis hun først skulle sette liv til verden burde hun kunne ta seg av det også?! Jeg skjønner du tenker det. De tankene har streifet meg også, men etter jeg ble mor selv, fikk jeg ting i et litt annet perspektiv. Tenk deg at du går gravid. Du vet alle de ni månedene du er i svangerskap at ditt barn vil ikke få det bra i den situasjonen du er i per dags dato. Du vil ikke kunne gi det du ønsker til barnet ditt. Derfor velger du det beste for barnet. Denne gangen var det adopsjon som var mest rett for at det barnet moren elsket skulle få et best mulig liv. Et slikt valg står det respekt av. Mer enn å la barnet vokse opp under kjipe omstendigheter. At hun tok det valget er jeg uendelig takknemlig for. Jeg er takknemlig for livet jeg har fått, som hun valgte å gi meg. Jeg er takknemlig for at jeg har funnet henne. Det er godt for min egen del, men det er også godt å kunne vise henne at den babyen hun måtte gi fra seg for 25 år siden har det bra. Jeg er takknemlig for de menneskene som ønsker å hjelpe de barn som trenger det. De menneskene som ønsker å sette av tid til å adoptere. Det er mennesker med store hjerter og det har mine adoptivforeldre. De har store hjerter fordi de har adoptert, men de har også store hjerter fordi de lar meg møte min biologiske familie og tar dem imot med åpne armer. Jeg er heldig som har dem og henne i livet mitt. Og ikke minst: heldige meg som har to mammaer som bryr seg om meg.

3 Comments

  1. Godt fortalt om et tema det knyttes mange følelser til. Identitet er noe en kan tenke lenge og grundig over og enda ikke bli særlig mye klokere. Alt godt til deg og dine..

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

17 − sixteen =