Gjenbruk

Gjenbruk blir mer og mer poppis! Jenny Skavlan har en stund vært frontfigur og godt forbilde for nettopp dette. Hennes engasjement for gjenbruk har fått flere til å være fan av det. Hun har det gjennom sine mange “Sy om”-prosjekter, ved å gi ut bok, og å lage gjenbruks-appen Tise.

Selv er jeg fan av gjenbruk. Jeg både selger og kjøper brukt på Facebook’s bruktmarked sider, Finn.no og Tise. Men de siste åra kjenner jeg det blir litt mye av alt sammen. Det flyter over av gjenstander på alle mulige sider og nettbutikker. Det dukker opp reklamer hele tiden om ditt og datt hele tiden. Gratis-tjenestene lever på reklame, noe må jo disse også leve av. Til tross for at jeg blir “mobbet” for at jeg har svart belte i shopping av mine nærmeste, så stopper det litt for meg også. Hvor mange materielle ting trenger vi egentlig? Må vi få fortjeneste for absolutt alt?

Vi bor i et av verdens rikeste land. Kleskjedene masse produserer klær i alle mulig fasonger til en billig penge. Nei, jeg klager ikke! Det er bare til fordel for min privatøkonomi at det ikke koster så mye å anskaffe familien min ting vi trenger, og ting vi ikke trenger. Én ting man støtt og stadig trenger er klær til barna. De vokser ut av det ene og det andre. Og jeg føler jeg ikke gjør annet enn å fly ut og inn av kjøpesentere for å kjøpe barneklær.

Plutselig er det høst, barnehagestart/skolestart, og sommerklærne blir litt i kaldeste laget for ungene. Da er det bare å begynne å rote i skuffene etter passende klær til sesongen. Bukser, gensere, regntøy, støvler, joggesko som tåler litt mer enn varme sommerdager osv. Meste parten av det som ble kjøpt i fjor er for smått i år. I dette landet er det så mange vær-typer å forholde seg til, at man syntes man må ha “alt” for at ungen skal ha en fin dag i barnehagen/på skolen. De skal i hvert fall få slippe å føle på at man er kald eller våt. For de fleste familier går dette fint, heldigvis! Men dessverre så er det ikke alle som har det slik blant oss og det er lett å glemme.

Hvordan tror du det er å være den forelderen som kommer i barnehagen/på skolen og ser hva “alle” har. Alle de andre barna har fine sekker, solid regntøy, gode gummistøvler med fôr inni, regnvotter og en hel gjeng med skift slik at hvis de blir våte så har de noe annet å ta på seg. Det handler ikke om at foreldrene ikke har lyst. Selvsagt har en hver mor og far lyst til at barnet skal ha det hun/han trenger, men det handler om at de ikke har råd. Kanskje de må spare penger fordi de må prioritere å dekke strøm regningen eller veden som må kjøpes snart siden det er en kaldere tid som står dette landet vente. Sånne ting som dette er så lett å ta forgitt når man har det såpass bra med materielle ting selv. Og når vinteren kommer, hva skjer da? Jo, da er det “kles maset” i gang igjen. Vinterdress, dunjakke, ulltøy, vintersko, luer, votter osv. En vinterdress koster i gjennomsnitt 900kr, også kommer alt det andre i tillegg. Dessverre er ikke denne sesongen av året den billigste heller, det er denne delen av året man trenger mest klær.

Nok en gang så er det en eller flere foreldre som kommer inn i barnehagen, der det henger varme dresser, jakker og masse skift til barna slik at de skal ha at de trenger og mer til for å ha en bra dag i barnehagen. Og den forelderen som har lite å rutte med, begynner å svette bare på tanken av alt barnet “må ha”! Hvordan skal de få råd til det? De sjekker alle bruktmarkeder og nettsider som finnes for å finne klær som passer barnet slik at klærne kan kjøpes for en billig penge. Noen ganger er det noe som gis bort, men “selvsagt” allerede gitt bort når de får øye på annonsen, eller de klærne som selges billig penge på bruktmarkedet er det hbo på. Selger vil klart ha mest mulig fortjeneste for klærne man ikke lenger trenger. En vinterdress som kanskje ligger ute til 150kr på bruktmarkedet stiger for opp til 550kr, og dette er kanskje over budsjettet?!

Disse tankene har slått meg flere ganger. Jeg er opptatt av mine barn skal ha gode kvalitetsklær og se bra ut. Jeg gir gjerne et par hundrelapper ekstra for å kjøpe kvalitet eller noe som ser fint ut, men når jeg rydder ned alle disse klærne som ikke passer lillesøster lenger, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med dem. Venninnene mine som får barn får enten gutt, har barn på samme alder eller så bare bugner det i klær hos dem også, så da de sier nei takk. Jeg har prøvd å legge klærne ut på bruktsider, men det er allerede masse pent brukte barneklær der, så man får ikke mye for det man vil selge uansett. Kleskjedene selger dem støtt og stadig på salg i tillegg. Noen ganger har jeg bare satt “gis bort – første mann til mølla får dem”, og da er det som oftest de som har en vanlig gjennomsnitts økonomi som kommer å henter dem kjappest. Nesten hver gang så irriterer det meg, men jeg kan ikke klage for jeg skrev “første mann til mølla får dem”.

Nå igjen står jeg og pakker vekk klær som ikke passer lillesøster lenger. Siden jeg og typen min har bestemt oss for å ikke sette flere barn til verden, så står jeg der da med en søppelsekk full av klær som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Noen ganger har jeg gitt dem til Fretex eller til flyktninger, og det er vel og bra det! Da kommer det i hvert fall til nytte hos noen, har jeg tenkt. Men disse tankene rundt de foreldrene som har akkurat råd til å sette mat på bordet og dekke strømregningen blir som oftest ikke sett. Og det er kanskje både vondt og ydmykende å spørre om hjelp. Kanskje ikke besteforeldre heller har råd til å sponse barnebarna? Hva vet vel vi? Og man kan jo ikke akkurat satse på besteforeldrene i lengden heller. Som voksen og som forelder vil man jo veldig gjerne få voksenlivet og familielivet til.

Det er nå denne tanken slo meg. For lenge siden så leste jeg om ei dame på bruktsidene på Facebook som søkte etter en arving til barneklær til et hjem som trengte det etter hennes barn. For en idé! Det vil jeg også gjøre. Men en stund nå så har lillesøster arvet av storesøster, så vi har liksom bare tatt vare på alle klærne selv. Men nå som vi ikke skal ha flere, åpner jo denne muligheten seg. I samråd med min bedre halvdel har vi begynt med et slikt prosjekt. I starten av uken la jeg en annonse på Finn.no med overskriften “arving av barneklær ønskes!”, samme annonse la jeg ut på Facebook sine bruktmarked sider. Etter å ha latt denne annonsen vært ute bare en par dager, har jeg fått et tosifret antall mail på min innboks av mennesker som har behov for nettopp dette. De som forteller meg sin bakgrunn og hvorfor de ønsker å bli arving. Det de skriver til meg holdes kun for mine øyne. Jeg er ikke ute etter å utlevere noen, men hjelpe en familie som trenger det. Jeg har også fått god støtte på Facebook på over 300 likes til sammen, og folk som kommenterer og syntes dette er et bra tiltak. TUSEN TAKK til dere!

Jeg står litt igjen med blandede følelser. Selvsagt er jeg glad for at mitt mål med en slik annonse er til nytte, men det er også trist å vite at det er så mange som har behov. Jeg vil nevne at jeg “sjekker” alle som sender meg mail på bl.a Facebook for å vite litt mer om dem eller bare bli kjent på hvem de er før jeg tar en avgjørelse på hvem vi har lager en “arveavtale” med. Jeg vil ikke bli lurt, klærne skal gis til dem som faktisk trenger det og ikke til noen som bare syntes det er digg og økonomisk å få gratis klær, men som lett kunne skaffet dette selv.

Les gjerne annonsen min på Finn.no – HER!

Er dette noe du også kunne tenke deg? Da oppfordrer jeg deg til å gjøre det samme.

Vinduskarm

Har du en drøm? Alle har vel det og jeg håper du jobber mot din! En av mine drømmer er å ha en vinduskarm der jeg kan sitte å slurpe i meg morgenkaffen mens jeg ser på himmelen og utelivet som våkner fra natt til dag. En vinduskarm hvor jeg kan ta meg en liten ettermiddagslur/hvil mens jeg nok en gang slurper i meg en kopp med kaffe, lukker øyene for prøve å slappe av litt etter en dag med hverdagens utfordringer og hvor jeg hører på “familiestøyet” i bakgrunnen. Tallerkener, glass og bestikk som slår mot hverandre før de settes i oppvaskmaskinen av typen, og barn som leker med klosser på gulvet hvor klossene blir bygd opp av storesøster og rast ned av lillesøster, og hver gang (nesten) avsluttes med barnelatter før det blir bygd opp igjen og rast ned igjen. Sånn kan de holde det gående ganske lenge.

Jeg har det nesten sånn her hjemme. Jeg mangler bare vinduskarmen. Vinduskarmene her er halvdype. Noen ganger “trøkker” jeg meg oppi en av dem og prøver å hive i meg litt av drømmen min om en karm som jeg kan kose meg i. Da vil jeg også ha litt bedre utsikt enn hva jeg har på bildet over. Det er ikke alltid like stas å glo rett inn til naboen til tross for at gata vår er ganske sjarmerende. Det beste hadde jo vært å ha utsikt over fjellene, storbyen eller sjøen.

Akkurat nå får “karmen” være med drømmen, men kanskje jeg kan få det en gang i fremtiden?

URO

 

Har du noen gang vært redd for å miste noen? Alle har vel det. Det er jeg, nesten hele livet har jeg vært det. Jeg har ikke forstått det før etter jeg ble gift at jeg var så fryktelig redd for å miste de som er rundt meg. For til tross for at jeg har hatt en trygg oppvekst, så har nok mitt første leveår, hvor min biologiske mor forlot meg, hatt mer å si enn jeg skulle trodd. Jeg har alltid hatt en indre uro over å skulle bli alene. At det kanskje var derfor det var vanskelig å stifte vennskap, binde seg til noen eller stole på noen. Jeg har aldri vært redd for å miste (adoptiv-) foreldrene mine selvom min biologiske mor forlot meg, men jeg har ikke klart å ta noen vennskap så seriøst. Jeg har derimot levd litt på overflaten og levd litt i nuet. Rett og slett vært overflatisk. Mest sannsynlig for å beskytte meg selv litt – trodde jeg i hvert fall – for å slippe å kjenne på de vonde følelsene som å være mislykket, ikke bli likt eller det å ikke være bra nok for noen. Ungdomsårene mine var vanskelige og turbulente. Ikke fordi det var ustabilt hjemme, tvert imot. Det var trygt hjemme – alltid! Men de årene var så fulle av hormoner og kaos at det bare var slitsomt å være ungdom for meg og mest sannsynlig for de rundt meg også.

Etter at jeg ble mer voksen og gift ble dette tydeligere for meg, og ikke minst vanskeligere for meg å stifte vennskap eller stole på noen. Jeg klarte ikke å ta noen innpå meg. Det er jo litt rart at jeg da er gift. For det første så tror jeg ikke på den “store kjærligheten”, men heller på jakt etter noe trygt. Kanskje fordi jeg alltid har fryktet å bli forlatt – igjen?! Kanskje en slik følelse lå i min underbevissthet. Og det er kanskje derfor jeg har valgt det livet og ekteskapet jeg har valgt? Det var liksom så greit å gifte seg med den fyren jeg giftet meg med. Livet var liksom så “enkelt” for han. Han ventet bare tålmodig på at jeg ville prate om ting, og når jeg først pratet, så pratet jeg vel ihjel ting også. UANSETT: så og si hver dag etter jeg gikk inn i et trygt ekteskap, så må typen min likevel bekrefte at han kommer hjem igjen. Jeg klarer aldri å stole på at han bare skal på jobb og så hjem til meg igjen. Hver dag snart i seks år så har han måttet bekrefte at han faktisk kommer hjem igjen til meg. Det høres ut som om jeg er ekstremt desperat og hysterisk. Jeg er verken desperat eller hysterisk av natur. Jeg pleier ikke å bekymre meg unødig før jeg kanskje “må” bekymre meg for noe. Men likevel tenker jeg alltid at jeg må forberede meg på den dagen jeg får vite at han ikke kommer hjem, enten ved at han har vært utfor en tragisk ulykke, eller at han bare dro. Sistnevnte er den jeg frykter mest. Ulykker kan skje og dem kan man ikke forebygge fullstendig; enda så pent man oppfører seg, så er det ikke sikkert motparten gjør det. Alt kan skje! Og det er en ting jeg har i bakhodet hele tiden – alt kan skje! Da kan han også i teorien dra fra meg, tenker jeg. Sikkert en usunn teori.

Denne tankegangen jeg kommer opp med nå er ikke noe jeg tror er en helt ny tanke, heller tvert imot, dessverre. De fleste mennesker på denne kloden har nok vært innom en slik tanke om å skulle bli forlatt, og fryktet den. En tanke om å “plutselig” være helt alene er helt forferdelig skremmende syntes jeg. Noen ganger kan jeg nesten ligge i fosterstilling i sengen min livredd for tanken “nå drar han”, men han gjør det aldri. Typen min kommer heller og holder rundt meg mens tårene renner, kroppen skjelver – ja, angsten herjer som verst og forteller at han aldri, aldri drar fra meg eller barna. Hvorfor klarer jeg ikke å stole på det når han er villig til å gjøre slike ting? Når han villig bruker tid på å berolige meg når jeg får panikk? Han har vært ved min side snart i seks år, vi har to barn sammen og har en ekteskap som tåler det meste. Klisjé å si det, men..!

Min frykt om å skulle bli helt alene handler ikke bare om ekteskap. Den frykten handler om venner og en frykt for hva livet vil bringe. Den frykten er kanskje bygd på adopsjon og et resultat på at jeg ble forlatt som spedbarn. Venner kommer og går, har jeg alltid tenkt. Er det egentlig slik? Nei! De senere årene har jeg vært selektiv på hvem jeg tar inn i livet mitt og hva jeg bruker tid på.

Jeg velger å bruke tid på de menneskene som jeg føler jeg kan gi noe og som gir noe til livet mitt. Jeg er fan av kvalitetstid med enkeltmennesker. Jeg velger å brukte tid på typen min som i “kjærestetid” hvor vi bruker tid bare oss to, enten når barna er lagt, eller ved hjelp av barnevakt. Jeg har valgt å sette av egne dager som er “familiedager” – det vil si at dager hvor det bare er oss fire, hvor vi setter barna først. Jeg velger å bruke dager hvor det er tid for “mor og store/lillesøster”, der jeg er med bare én av døtrene mine. Jeg velger å ha dager hvor jeg har “alenetid”, der jeg bare er meg og gjør mine ting. Og jeg velger å ha dager hvor jeg bruker tid på venninnene mine uten typen og uten barn. Egoistisk? Kanskje litt, men for min del gir det meg et bedre liv. Frykten er der, men ikke så ille som den var. Panikken kommer, men ikke så hyppig som før. Ja, jeg spør dessverre hverdag om typen min kommer hjem. Kanskje bare fordi det har blitt en dårlig vane?

Hvorfor er ikke uroen så ille som før? Dette har skjedd fordi jeg bruker tid på de menneskene jeg er redd for å miste. Å bruke tid på dem gjør meg og dem mer trygg på forholdet vi har, enten som venner, eller som ektefeller, eller med barna mine. Hvorfor? Å dyrke trygghet i forholdene er viktig for at frykten ikke skal være der. Å kommunisere, prate om “alt” problemfritt, lytte, reflektere og respektere, det er kanskje nøkkelen til et godt forhold til folk?

#høstkrans

Idag mekka jeg meg ei litta høstkrans som er til å henge på ytterdøra.

Det er alltid koselig når man kommer til et for seg gjort inngangsparti. Den gleden håper jeg at folk kan få når de kommer på besøk oss!

Jeg er ikke fan av de typiske kransene som kan kjøpes hos de tradisjonelle blomsterforretningene. Når jeg ser dem får jeg sånn “gammal tante”-følelse og det jeg vil ikke at folk skal ha det når de kommer på besøk hos oss. Dessuten er det mer enn bare én positiv ting med å lage kransen selv. Ikke bare at man får lagd det selv og at man kan være litt kry over det, men man får også frisk luft og nyte naturen ved en liten spasertur hvor man kan kose seg med å finne materiale til kransen. Selv så tok jeg nesten bare blader med forskjellige fine høstfarger som jeg liker og en liten neve med visne blomster som jeg syntes hadde en fin rustikk følelse over seg.

Så, når du har funnet nok materiale til kransen trenger du en tykk og en tynn ståltråd. Da er det bare å sette på litt god musikk, en kopp te/kaffe eller kanskje noe rødt/hvit i et stetteglass? Eller kanskje t.o.m bobler? 🙂

Uanz, kos deg med høstkrans laging, bruk god tid og bli fornøyd!
(Under finner du en kort forklaring på hvordan jeg gjorde min krans.)


1. Finn materiale som kan brukes til kransen.

2. Ha en litt tykk ståltråd for å lage ringen som skal holde formen på kransen (den gylne). Her avgjør du størrelsen på kransen. Ta en litt tynnere ståltråd (den grønne) rundt den tykke ståltråden. I den tynne ståltråden skal du feste materiale du vil ha i kransen. Ikke fest den tynne ståltråden for stramt rundt ringen, du skal ha plass til stilkene i mellom den tynne ståltråden og den tykke ståltråden.


3. Her er bilde på hvordan den tynne ståltråden skal festes rundt den tykke ståltråden og hvordan jeg har satt bladene. Bladene trykker jeg bare inni mellom der det er plass og pen i den tynne ståltråden og den tykke. Det er lurt å feste dem godt slik at de ikke faller av. “Snurr” de gjerne rundt den tynne ståltråden eller fest stilken flere steder.

4. DONE

#høst

HØST er helt klart min favoritt årstid. Da går ting litt ekstra sakte for min del. Jeg er fan av de seige morgenene hvor sola ikke lyser som en lyskaster rett i fleisen på meg, men heller at sinnet mitt og kroppen min kan våkne på en gradvis måte. Som å stå opp med pysjamas og ta på meg en lun og god strikkejakke, ullsokker på føttene, og stå og se på en fargerik deilig soloppgang som aldri er lik noen andre soloppganger jeg har sett før. Å sette meg ned ved spisebordet med en god kopp kaffe sammen med en liten porsjon havregrøt, som jeg får servert rett i fanget av min bedre halvdel. Da kan man ikke klage på at livet er vanskelig å ha med å gjøre!

Når morgenrutinen er unnagjort er det bare å ta på meg den gode høst jakken, et par boots og komme meg over dørstokkmila. Ute venter det et hav av deilige høstfarger på meg. Lyden av løv som daler ned på bakken og kjenne på at det er litt kaldt i fjeset og gjennom jeansen jeg har fått dratt på meg, så er det bare å få dratt hodet ut av morgentåka. Som oftest er det en liten dose frisk luft som skal til for å sette fart på hjernekapasiteten. Hverdagen pleier å gå fort. Å kombinere familielivet med egne behov og studier får timene på dagtid til å gå lynraskt. “Pang”, sier det liksom! Så står jeg der igjen med ullsokker på føttene, en kaffekopp i hånda og en god strikkejakke litt slengt over skuldrene, og nyter solnedgangen mens kroppen nyter at en god hverdagsmiddag er inntatt med levnede lys på bordet og summingen av en fornøyd familie som gleder seg over barne-TV – og plutselig er våre to juniorer i seng. Freden senker seg over vårt lille familie imperium med litt ekstra levende lys, jeg slenger meg i sofaen, i armkroken til kjæresten å snakke om livet vi har sammen, mens lyden av både oppvaskmaskin og vaskemaskin går i bakgrunnen. Da er det vel bare å få fart på platespilleren?! Jeg kan gjerne lese en god bok, og ikke bare nilese studier, eller strikke for å tømt hodet litt mens vi ser på noe interessant eller underholdende på TV, eller bare være tilstede i samme hus mens vi driver med våre egne prosjekter.

Så kommer helgen, der vi prøver å tilfredsstille alle behov som finnes i en familie, enten det er å gå en tur i marka, henge med venner, herje inne i et badebasseng, trøkke oss inn på en kafé for å nyte en god cortado mens junior 1 og 2 spiser is, eller prøve å finne ro før hverdagen braker løs igjen. Jeg er fan av å være i marka, nyte høsten, se på og opplevde den uendelige vakre naturen som finnes rundt oss. Rett og slett ta inn alle gode høst-inntrykk som finnes! Som å traske rundt i skogen mens man lukter på den. Skogen lukter ekstra godt om høsten, litt vått og rått er det jo, men det er kanskje det som gir skogen en så god lukt. Sette seg ned ved bålet, grille pølser og dra seg inn gjennom døra igjen med bållukt i håret og god utslitthet i kroppen for så å innta en god middag med det lille ekstra siden det er helg.

Som en kontrast til sommeren, så går livet liksom så sakte om høsten. Vi vier på en måte mer tid til hverandre, tid til venner og tid til kos, hvor jeg kan observere livet litt på avstand på både godt og vondt. Dagene, ettermiddagene og helgene går både fort og sakte. Enten som familie, med gode venner, eller med noe rødt i glasset i armkroken til kjæresten. Jeg håper at alle kan ha det litt sånn her om høsten. Kjenne litt på livet, nyte naturen og syntes at høsten er mer enn bare en våt og kald, grå og trist årstid.

OM EMMA KATARINA


Navn: Emma Katarina Kirkegaard (pikenavn: Blaasvær)
Sivilstatus: Gift 11.11.11, mor til to døtre
Født: Desember 1991
Bosted: Gvarv, Telemark
Yrke: Student, medisinsk sekretær og hjemmeværende mamma

Min historien:
Jeg er født på Filippinene og ble adoptert til Norge når jeg var 11 mnd. gammel, og har vokst opp hos en norsk familie. Barndommen min er det ingenting å klage på. Jeg har hatt det slik barn flest fortjener å ha det. En idyllisk barndom i en typisk norsk familie der fritidsaktivitetene mine har vært langrenn, speideren, kor, ymse instrumenter, ferie på fjellet/byen, og være med gode venner. Jeg har en mamma og en pappa som har gitt meg trygge rammer og som genuint bryr seg om meg. De første årene i Norge tilbrakte jeg i Valdres, men de siste 20 årene har livet mitt befunnet seg på Gvarv, en liten bygd i Telemark. Bygda er kjent for sine eplegårder og har bl.a. Lindheim Ølkompani og Nordsjø kabelpark å by på!

11.11.11 giftet jeg med “mannen i mitt liv” – Tomas <3 og i 2012 fikk vi en nydelig datter sammen. Lillesøster kom i 2016. Jeg var tidlig ute med å stifte familie med andre ord. Mellom disse årene har jeg funnet min biologiske mor, noe det står litt om i et tidligere innlegg på bloggen. Dette var en beroligende opplevelse for meg, og min kjære mann er den “heldige vinner” av to svigermødre (hahaha!).

Jeg kunne nok har skrevet mye mer om meg selv, men her er i hvert fall et kort utdrag av min korte livshistorie.

ITfrue.it

Hei du!

Denne bloggen har eksistert en god stund, men det har aldri vært noe fart den. Nå har jeg tenkt å gjøre noe med det og å satse mer på den. Det kommer nok ikke til å bli en typisk “rosablogg”, men jeg har lyst å dele min glede ved å lage ting selv slik at andre også kan finne gleden ved å være kreativ. Jeg vil også dele mitt behov for å skrive og jeg håper du liker det jeg vil skrive om.

Når det kommer til navnet “ITfrue.it” vet jeg det finnes tusenvis av “et-eller-annet-frue” blogger. Dette navnet ble til på grunn av at jeg i flere år at tullet med at jeg er ITfrue i og med at min bedre halvdel jobber med IT/data, og det er det som fører til at vi har mat på bordet og tak over hodet.

Jeg er over gjennomsnittet glad i mote&interiør og glad i å lage ting selv. Jeg liker kunst, jeg liker hjemmelagde ting, og jeg liker noe som alle andre ikke har.  Og jeg har et behov for å dele mine tanker med verden ved å skrive et følelsesladet blogginnlegg. Med dette håper jeg at denne bloggen kan være noe som ikke alle andre har. Jeg kommer til å laste opp et innlegg når jeg virkelig brenner for det jeg gjør, skriver eller finner!

Ønsk meg lykke til, jeg håper du vil bli en av de som henger inne her og kanskje får nytte av noe av det som blir lagt ut!

4åringen.


Hun er fire år og er uendelig vakker. Hun er fire år og uendelig nyskjerrig. Hun er fire og uendelig lærelysten!
Vi har en vidunderlig fin fire-åring i huset og de aldrende menneskene rundt henne som kalles mamma og pappa lærer mye av henne. Vi lærer at livet ikke skal være stressende, vi lærer å oppdage de tingene vi selv tar som en selvfølge, vi lærer å være tålmodige og vi lærer at livet er spennende.

Vi lærer at det er en grunn til ting, hvorfor? Fordi hun spør “hvorfor-spørsmål” hele tiden. Og det er fint, fordi hun lærer om hvorfor ting er som de er og vi får en påminnelse på hvorfor ting er som de er. Vi voksne lærer å sette pris på livet og tingene rundt oss. Vi lærer at løvetannen er “så fiin” (som hun selv sier) og jeg må si meg enig med henne. Den er “så fiin”. Løvetannen er undervurdert, den er tett, gul, fin og stor. Og når den er ferdig blomstret så sår den seg selv slik at det kommer nye neste år. Men likevel så kaller vi mennesker den for ugress. Hva har den gjort oss? Ikke annet enn å ville glede oss gjennom skaperverket ved å sprette opp over alt. Slik at vi kan nyte hvor vakker den er, akkurat som alle andre blomster er vakre. Tenk at den sår seg selv, de hvite små frøene som barna med glede blåser ut, blir bare liggende der. Og neste sesong kommer mange nye ut av én løvetann. Av et lite løvetannfrø ligger det en stor blomst. Og hva har vi gjort for at den skal bli slik? Ingenting.

Frøet generelt fascinerer meg! Her er et eksempel: Se for deg at du har fire forskjellige frø. Et tomatfrø, et chilifrø, et paprikafrø og et jordbærfrø. Disse planter du i fire forskjellige krukker, gir den samme jorda, samme sollyset og samme vannet. Du setter dem i samme vinduskarm. Du gir dem akkurat det samme, men hva skjer? Jo! Det kommer fire totalt forskjellige resultater som smaker forskjellige, som ser forskjellige ut, som har forskjellige konsistens og som kan brukes til forskjellige retter eller i den samme. Er ikke det utrolig? Inni et bitte bitte lite frø så ligger det en oppskrift som forteller det frøet hvordan den skal pakke seg ut og skal bli en plante som skal ha en eller flere frukter på seg. Det er helt sykt!

Fireåringen vår utforsker verden uten å måtte bruke et eneste fremkomstmiddel som har hjul eller motor, men med de beina hun er skapt med for å komme seg fram. For det som er rundt henne her hjemme er nok. Hver dag oppdager hun nye ting, lærer seg og oss nye ting eller minner oss på hvor fantastisk skaperverket er. Fireåringen fascinerer meg fordi hun lærer meg å sette pris på hver minste ting. Hun lærer meg å stoppe rett uten for mitt eget inngangsparti og ni-glo på løvetannen og nesten prate om den hele dagen! Tenk at det virkelig går an å glemme i voksen alder at verden er vakker!? Vi lar den bare suse forbi oss, hadde det ikke vært for henne hadde jeg ikke stoppe å ni-glodd på den løvetannen som var rett utenfor døra mi, men heller irritert meg over at jeg aldri får tid til å luke når jeg setter meg i bilen og stresser videre til neste gjøremål. At skaperverket er så uendelig fantastisk er lett å glemme i en verden som denne, fordi vi hele tiden prøver å gjøre alt rundt oss til det perfekte. Jeg elsker fireåringen fordi hun spør “hvorfor” spørsmål og får tiden til å “stoppe” !!!

Til deg som tenker at verden er ikke vakker fordi den er full av nød og lidelser når jeg skriver at “verden er så vakker” så sikter jeg ikke til de hendelsene som skjer her i verden, men til skaperverket vi bor i. 

Mother

image1

Kjære leser.

Før du setter deg ned og stiller alle spørsmålene som finnes rundt dette temaet, ADOPSJON, vær så snill og prøv å sett deg i mine sko. Prøv å forestill deg hvordan det er å vokse opp med en familie som følger deg på din vei til du er ute av det trygge rede og litt til. En mor, en far, og søsken som du har hatt en kjærlig oppvekst med. De elsker deg. Og du har alltid visst det. Du elsker dem. Og de har alltid visst det. Men en dag kommer faktumet på bordet, foreldrene dine har aldri lagt skjul på at du er adoptert. Du har alltid visst det, men likevel går det stadig opp for deg.

Du er ikke en kopi av mamma og pappa slik utseende sett. Den kvinnen og mannen som har gitt deg trygge rammer og lært deg livet å leve, er ikke den kvinnen og mannen som ga deg livet, men de er fortsatt mamma og pappa. Alle rundt deg kommenterer det, spør om det og poengterer det. De sier som oftest: «de er ikke foreldrene dine sånn egentlig da». Da må jeg dessverre få lov å rette på deg. Det er nettopp det de er. De er foreldrene mine. Fordi de har lært meg livet å leve selv om de ikke ga meg livet. For hvor mye har det å si om foreldrene dine er biologiske eller ikke? Jeg vil påstå at det ikke har så mye å si teoretisk sett. Jeg har fått den oppveksten et hvert barn fortjener å få. En oppvekst med trygge rammer, mye kjærlighet og en bekreftelse på at jeg er noe.

Men allikevel så hadde dette med biologisk familie eller ikke, mye å si for meg. Jeg har aldri tvilt på hvem som er mine foreldre og om de er glad i meg. Det vet jeg, men jeg har ofte kjent på tvilen ved: hvorfor? Hvorfor kunne ikke den kvinnen og mannen som ga meg livet også lære meg det? Var jeg ikke god nok for dem? Og leve med de spørsmålene uten å få svar på dem ga meg en uro. Jeg hadde en urolig ungdomstid. Jeg var mye fortvila, mye forvirra, mye var veldig svart, veldig lenge. Nå er uroen borte! Hvordan? Noen vil vel kanskje si det er fordi jeg snart har bikka 25 år og forstår hvordan livet fungerer. Da kan jeg fortelle deg at det ikke er den uroen jeg prøver å beskrive. For den uroen er der fortsatt, men den uroen som lurer på hvor jeg hører hjemme er borte. Jeg har funnet min biologiske mor og søsken. «Hvordan fant du dem», tenker du? Det er en annen historie som ikke skal ta plass her, men kort fortalt: Sammen med pappa for ca. 3 år siden fant vi min biologiske mor gjennom sosiale medier. Jeg møtte henne sammen med mine foreldre i London. Hun bor og jobber der. Det var et fint møte med henne (for mer om dette kan du eventuelt spørre meg om en tidligere artikkel jeg har skrevet for adopsjons forum).

Dessverre ble frykten litt stor etter dette besøket. Det ble rett og slett for mye følelser for meg. Jeg takler dårlig mye følelser. Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal takle dem eller organisere dem. Og da har jeg dessverre den «evnen» til å bare backe ut en periode til følelsesregisteret mitt har stabilisert seg.

Nå, 3 år senere bestemte jeg meg sammen med foreldrene for å invitere henne til Norge. «Endelig» sier egentlig jeg. Det føles godt å ha hatt henne her. Det er fint å vise henne hvor jeg har vokst opp. Det føles riktig å vise henne livet mitt. For nå skal hun også få lov å ta del i det framover. Selv om det er spesielt, er det ikke rart, men naturlig. Noen ganger så føles det ut som om hun alltid har vært der på mange måter. Det er en brikke som er på plass. Og det er veldig fint. Jeg merker at hun er glad i meg. Hun bryr seg om meg. Hun liker meg. Og hun passer på meg! Slik mammaer gjør.

Hun har alltid valgt det beste for meg. Jeg har fått hele historien jeg lenge har lurt på. Jeg har fått vite hvorfor jeg ble adoptert bort. Det var ikke fordi jeg ikke var god nok for henne. Det var fordi det var en nødvendighet. Du tenker kanskje: hun kunne tatt abort. Kunne hun det? Er det rett å ta livet til et menneske som ikke har fått sjansen til å leve en gang? Så tenker du kanskje: men hvis hun først skulle sette liv til verden burde hun kunne ta seg av det også?! Jeg skjønner du tenker det. De tankene har streifet meg også, men etter jeg ble mor selv, fikk jeg ting i et litt annet perspektiv. Tenk deg at du går gravid. Du vet alle de ni månedene du er i svangerskap at ditt barn vil ikke få det bra i den situasjonen du er i per dags dato. Du vil ikke kunne gi det du ønsker til barnet ditt. Derfor velger du det beste for barnet. Denne gangen var det adopsjon som var mest rett for at det barnet moren elsket skulle få et best mulig liv. Et slikt valg står det respekt av. Mer enn å la barnet vokse opp under kjipe omstendigheter. At hun tok det valget er jeg uendelig takknemlig for. Jeg er takknemlig for livet jeg har fått, som hun valgte å gi meg. Jeg er takknemlig for at jeg har funnet henne. Det er godt for min egen del, men det er også godt å kunne vise henne at den babyen hun måtte gi fra seg for 25 år siden har det bra. Jeg er takknemlig for de menneskene som ønsker å hjelpe de barn som trenger det. De menneskene som ønsker å sette av tid til å adoptere. Det er mennesker med store hjerter og det har mine adoptivforeldre. De har store hjerter fordi de har adoptert, men de har også store hjerter fordi de lar meg møte min biologiske familie og tar dem imot med åpne armer. Jeg er heldig som har dem og henne i livet mitt. Og ikke minst: heldige meg som har to mammaer som bryr seg om meg.